NY DOKTORGRAD
«Bergensbasillen» som erobret verden
 Foto: Jan Kåre Wilhelmsen |
”Globalizing Leprosy. A Transnational History of Production and Circulation of Medical Knowledge, 1850s-1930s”.
Hvordan gikk leprabasillen fra å være noe én person observerte i et laboratorium i Bergen i 1873, til å bli anerkjent som årsaken til spedalskheten bli verden over?
Det tok flere år før Armauer Hansens oppdagelse ble anerkjent og fikk konsekvenser for kampen mot sykdommen. Etter å ha blitt publisert i tidsskrift og presentert på internasjonale konferanser, ble basillen først nevnt i en medisinsk lærebok midt på 1880-tallet. Tjue år senere var det fremdeles eksperter som var skeptiske til om basillen var årsak eller virkning.
Fra 1890-tallet ble leprabasillen et samlingspunkt for medisinere som mente spedalskheten var smittsom. En håndfull medisinere fra flere land gikk sammen om å arrangere internasjonale leprakonferanser og etablere et eget lepratidsskrift. Ved den første leprakongressen i Berlin i 1897 ble det, etter forslag fra Hansen, vedtatt en resolusjon som anbefalte at de som var rammet av sykdommen skulle segregeres. Hans argument var at der de syke ble isolert gikk antall nye tilfeller ned, mens der de spedalske ikke ble sperret inne ble stadig nye personer smittet. Verden over ble dette brukt som argument for å etablere lepraleire, innføre segregeringslover og yrkesforbud.
Fra rundt 1890 ble bakteriologien et utgangspunkt for jakten på en kur. Forsøkene på å gro leprabasillen i laboratorieskåler og forsøksdyr feilet, og metodene måtte testes direkte på pasientene. Ingen ting fungerte.
Basillen fikk etter hvert betydning for spørsmålet om diagnose. I 1908 var lepraleiren på Robben Island i Sør-Afrika de første som begynte å skrive ut pasienter som testet negativt på gjentatte bakteriologiske undersøkelser. I mellomkrigstiden ble tilsvarende kriterium innført stadig flere steder. Basillen var ikke lenger bare en grunn til å sperre de syke inne, dens fravær var grunn til å slippe dem fri.
Avhandlingen viser at vitenskap er mer enn oppdagelser. Sirkulasjon av kunnskap var vel så viktig. Forskerne publiserte lærebøker, tidsskrift og konferanserapporter; de besøkte hverandre, arrangerte vitenskapelige konferanser, og etablerte egne organisasjoner. Samtidig var lepralegene selektive, både i hva de valgte å dele med andre og hvilke av andres observasjoner de selv valgte å legge vekt på.
Personalia:
Magnus Vollset, f. 1978, er tidligere journalist og bistandsarbeider. Han har en mastergrad i historie fra Universitetet i Bergen, og har skrevet en bok om transportsystemet i Bergen gjennom 150 år. I 2011 vant Vollset Pieter van Foreest-prisen for unge forskere fra Den europeiske foreningen for helse- og medisinhistorie.
Tidspunkt og sted for prøveforelesningen:
12.12.2013, kl. 16.30. Oppgitt emne: "The concept of the epidemiologic transition, its origin and its suitability for 20th century medical history".
Sted: Auditorium B, Sydneshaugen Skole, Sydnesplass 9.
Tidspunkt og sted for disputasen:
13.12.2013, kl. 09.30, Auditorium B, Sydneshaugen skole, Sydnesplass 9.
Kontaktpersoner:
Magnus Vollset, tlf. 909 93981
, e-post: magnus.vollset@ahkr.uib.no
Mediekontakt ved Kommunikasjonsavdelingen
E-post: mediekontakt[ætt]uib.no
Telefon: 55 58 89 00
Avhandlingen kan lånes på Bibliotek for samfunnsvitenskap og humaniora. For kjøp/bestilling av avhandlingen, kontakt kandidaten direkte.