NY DOKTORGRAD
Sterkere krav til sammenheng i EUs internasjonale relasjoner
 |
Avhandlingen tar sikte på å kartlegge utviklingen av et nytt og kontroversielt EU-rettslig prinsipp om ”consistency”, som stiller et grunnleggende krav til sammenheng i EUs relasjoner med tredjeland og andre internasjonale organisasjoner.
Som den største handelsblokken i verden har EU utviklet et bredt internasjonalt samarbeidsnettverk med andre land og internasjonale organisasjoner. Der stater opptrer på internasjonalt plan og kan gjøre stort sett hva de vil, er EU som organisasjon pålagt en rekke og forholdsvis strenge begrensninger gjennom Europeiske Fellesskapstraktaten i forhold til hva den kan gjøre. Allerede på 1980-tallet ble sammenhengsprinsippet derfor introdusert som et bestemt ledd i den politiske reguleringen av måten EU skulle styre sine eksterne relasjoner på.
Avhandlingen legger død myten om at ”consistency” kun er å anses som et politisk og ikke et rettslig bindende prinsipp. Der kravet tidligere kun har vært forstått som et politisk slagord, har traktatendringer og rettspraksis fra EU-domstolen i nyere tid åpnet for en gradvis rettsliggjøring av prinsippet.
Avhandlingen avdekker også vesentlige sprikende forståelser av prinsippets innhold, omfang og rekkevidde blant de forskjellige EU-institusjonene og medlemslandene. Dette bl.a. fordi begrepet ”sammenheng” kan defineres på to forskjellige måter – enten som et snevrere krav til fravær av motstrid, eller som et bredere krav til koherens. En rekke eksempler viser hvordan ulike forståelser av prinsippet kan føre til forskjellig rettsanvendelse og resultater i praksis.
Rettsliggjøringen av sammenhengsprinsippet kan sies å ha kulminert i den høyaktuelle Lisboatraktaten, der sammenheng identifiseres som et av de sentrale prinsippene. Avhandlingen tar også derfor for seg prinsippets mulige fremtidige utvikling i lys av de nye Lisboatraktaten.
Fremstillingen er den første i sitt slag som foretar en inngående og detaljert systematisering av prinsippets innhold – både med tanke på hvordan de mer konkrete kravene til sammenheng kommer til uttrykk (som eksplisitte eller implisitte krav), hvilke aktører de er rettet mot (EU-institusjonene og/eller medlemsstatene) og på hvilket ledd i EUs eksterne relasjoner de får utslag på (policy-, gjennomførings- og/eller håndhevingsstadiet).
Personalia:
Christian N. K. Franklin er engelsk jurist (LL.B, Manchester University; LL.M i EU-rett, Stockholms Universitet) og utdannet skrankeadvokat (Barrister, Gray’s Inn). Han har tidligere jobbet ved Universitetene i Stockholm og Oslo, og jobber for tiden som forsker ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen.
Tidspunkt og sted for disputasen:
11.02.2010, kl. 10:15, Auditorium 2, Jussbygget, Magnus Lagabøtes plass 1, Bergen.
Kontaktpersoner:
Christian Franklin, tlf. 55 58 96 21, epost: christian.franklin@jur.uib.no
Mediekontakt Sigrid Sulland, tlf. 55 58 69 00 (a), e-post:sigrid.sulland@form.uib.no
Avhandlingen kan lånes på Bibliotek for juridiske fag. For kjøp/bestilling av avhandlingen, kontakt kandidaten direkte.