Universitetet i
Bergen : Doktorgrader : 2007
NY DOKTORGRAD Et studium av adaptiv evolusjon
”A study of adaptive evolution in mammals: Myostatin in Artiodactyls and Plasminogen activator in vampire bats” Alle organismer på jorden forandres fra generasjon til generasjon og danner etter hvert nye arter. De store evolusjonære drivkreftene er mutasjon, seleksjon og genetisk drift. Mutasjoner er forandringer i DNA-sekvensen. Seleksjon kan være negativ og føre til rensing av populasjonen for ufordelaktige mutasjoner, eller positiv og føre til at fordelaktige mutasjoner sprer seg til hele populasjonen. Et individ med en fordelaktig mutasjon har større sjanse for å overleve og avle mange etterkommere og følgelig sprer mutasjonen seg. Det kan også førekomme mutasjoner som ikke fører til noen forandring for individene. Slike mutasjoner kalles nøytrale og når disse ved tilfeldigheter sprer seg i en hel populasjon, kalles dette genetisk drift. I dette studiet presenteres to eksempler på positiv seleksjon. Det første proteinet er myostatin, som vi har studert i Artiodactyla (partåede hovdyr). Myostatin bidrar til regulering av tilvekst av musklene ved å hemme muskeloppbyggning. Individer som av ulik grunn ikke har myostatin, utvikler store muskler, eksempelvis kvegrasen Belgian blue. Den siste felles stamfar til ku og sau levde for ca 23 millioner år siden, og er opphav til mange forskjellige arter i tillegg til ku og sau, som for eksempel impala og duiker. Vi har funnet at både ku og dens nærmeste slektninger (Bovidae) har mutasjoner som ble utsatt for positiv seleksjon i genet til myostatin. Også sau og geit og deres slektninger (Antilopinae) har fordelaktige mutasjoner i myostatin-genet. Det er fremdeles ukjent hva de respektive mutasjonene fører til av forandringer i proteinets funksjon. En mulighet er at de er relatert til den økende kroppsstørrelsen som synes om man sammenligner de første artene av Bovidae og Antilopinae med enkelte grupper av de nå levende artene. Det andre proteinet vi har studert er plasminogenaktivator, som er involvert i blodkoagulasjon. Plasminogen aktiveres til plasmin av plasminogenaktivatoren. Plasmin er en protease som kutter fibrin som er hovedingrediensen i koagulasjonen. Alle pattedyr har plasminogenaktivator og det uttrykkes i hovedsak av endotelceller i blodårer, men også fra andre vev slik som spyttkjertel. Hos vampyrflaggermusen, som kun spiser blod, utskiller spyttkjertelen dette proteinet som sannsynligvis letter deres spisevaner. Det finnes tre forskjellige arter av vampyrflaggermus og genet for plasminogenaktivatoren ser noe ulik ut hos hver enkelt art. De forskjellige artene spiser blod fra forskjellige dyr. Den vanlige vampyrflaggermusen foretrekker blod fra pattedyr, den hvit-vingede vampyrflaggermusen og kortørevampyren (lodden-beinte flaggermusen) spiser blod fra fugler. Blodkoagulasjonen i pattedyr og i fugler fungerer noe forskjellig og vi tror at de ulike variantene av plasminogenaktivatoren reflekterer at de forskjellige flaggermusartene foretrekker blod fra ulike dyregrupper. I den vanlige vampyrflaggermusen har i tillegg plasminogenaktivatorgenet blitt kopiert, det finnes fire gener som koder for aktivatoren men noen av dem har mistet en eller flere elementer (eksoner). Personalia: Tidspunkt og sted for disputasen: Kontaktpersoner: Avhandlingen kan lånes på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetsbibliotek. For kjøp/bestilling av avhandlingen kontakt kandidaten direkte. |